Alexandra Jardvall // ukens trubadur // 24 & 25. nov

Alexandra Jardvall

Alexandra Maria Elisabeth Jardvall ble født 23. april 1974 og oppvokst i en liten forstad i utkanten av Stockholm. Hun vokste opp med både hennes foreldre, en eldre bror og en eldre søster. Hennes far, en kontroller og hennes mor, en rektor, var lykkelig gift til dagen hennes mor fikk kreft. Alexandras taklet ikke sykdommen veldig bra og begynte å tilbringe tid hjemmefra, så hennes mor og bestemor ble ansvarlig for oppdragelsen til søskenene.

Alexandra vokste opp veldig fort og ble uavhengig tidlig i livet. Som barn prøvde hun gymnastikk, svømming og fotball, men å bli kalt «kjøleskapet» fikk henne til å forlate sporten og følge hennes søsters fotspor og interesse for musikk. Hennes første kjærlighet var Elvis Presley, og hun lærte seg selv, på hennes avdøde bestefars hjemmelagde gitar, hvordan å spille. Den følgende julen ga foreldre henne en turkis Applaus, et instrument hun har beholdt til i dag.

Hennes «karriere» startet i 1983 under sangkonkurranser på ungdomskolen. Alexandra søster, Helena, konkurrerte og da Alexandra var gammel nok ble hun også med. Hennes familie vant disse konkurransene i fem år! Deretter kom flere mindre talentkonkurranser, og etter en seier i 1987 fikk hun spille inn en demo. På denne tiden møtte hun også sitt band, Coast, bestående av fire talentfulle musikere, mye eldre enn henne, som lærte henne mye om musikk og industrien. Dette førte henne endelig til en nasjonalt talentkonkurranse, som turnerte rundt alle de store svenske underholdningsparkene Folkparkernas Talangjakt, som hun vant – 16 år gammel! (Kan sammenlignes med dagens svenske idol) Å vinne denne gav henne mange fordeler og penger til å kjøpe sitt aller første studio.

Selv om det var vanskeligheter i familien, oppfordret begge foreldrene Alexandra til å fortsette å synge og forfølge drømmene sine. Det var mange rekordtilbud som sirkulerte etter nasjonal seieren, men Alexandra bestemte seg for at skolen var like viktig, så hun avviste dem alle og fortsatte å lage musikk alene, i fritiden i stedet. Det var noe om all spenningen rundt henne, som gjorde at hun trakk seg tilbake. Alexandra var en privat person, ikke opptatt av å bli en kjendis. Hennes grunn var å gi publikum en tid de vil huske og ikke avsløre seg selv av scenen.

Hun deltok på musikkskolen Södra Latin, sammen med andre musikere som Max Martin, og etter utdanningen i 1992, ble hun musikklærer. På college møtte hun Lena Jinnegren og sammen ble de duoen Lena & Alexandra som var aktiv i over ti år. Under og etter college skrev Alexandra musikk, spilte i forskjellige band, deltok på radio og TV, hun var solist i et kor som heter Ten Sing. Hun gjorde en verdsatt rockekonsert med Trio Me ‘Bumba, utført som gatemusiker, utført for Den svenske kongelige familien (som hun ble utnevnt til sangmester i sin kommune). Hun tok over for Lizette Pålsson i kvartetten Stage fire (Alexandra, Lena, Andreas Lundstedt og Peter Jöback), hun spilte i en trio som heter Mama Moose, hun sang i Globen for 15 000 personer under Sthlm Venue og opptrådte i Den svenske Eurovision Song Contest under en Andreas Lundstedt-forestilling.

Etter en stund med undervisning i både vokal og piano på en skole, ha private leksjoner, utføre og touring, ble alt for mye. I 1997, etter fem år med å gjøre alt, sa Alexandra farvel til sine studenter, og Lena & Alexandra flyttet til Norge. De hadde et par fantastisk år og spilte nesten fem hundre konserter for nordmenn, inkludert store konserter som The Sami Grand Prix. Duoen reiste også til Kosovo og Makedonia, i 2001-2002, og spilte for KFOR-soldater.

I 1999 reiste Alexandra tilbake til Sverige. Hennes søster var gravid og ønsket Alexandra i nærheten. Hun brakte alle sine instrumenter til en leilighet i Åby, Norrköping, men hadde ikke plass til dem alle. Når et hus, nær søsteren hennes, var ute for slag, kjøpte hun det og bygget et eget studio der. Hun bor fortsatt der, i Jursla, en landsby med 1700 innbyggere, og arbeider med musikk hver dag. Siden flyttingen bestemte Alexandra seg for ikke å utføre i sitt eget område, og i stedet «være en rockestjerne hjemmefra» for å kunne komme hjem og leve et anonymt og rolig liv. Hennes drøm var alltid å bli en sanger, en flott utøver og en sangskriver – men tanken på å være en kjendis var fortsatt ikke tiltrekkende.

I 2002 begynte Alexandra å spille på Viking Line Ships. Først gjorde hun omtrent ett hundre gigs hvert år til sjøs, og med det kom et nytt publikum – hennes finske publikum. Hun hadde allerede erobret publikum til alle puber og arrangementer i Norge, og nå ble hun invitert til å delta på finske arrangementer og radio, når som helst hun ville. De elsket rett og slett Alexandras underholdende konserter basert på musikken fra hennes innflytelse Elvis Presley, Robbie Williams, Live, Pearl Jam, Tom Petty, Emmylou Harris og hennes største kjærlighet – Bruce Springsteen. Da hun hadde varmet opp publikum med anerkjennelse, fortsatte hun med å spille egne sanger, og deretter fulgte rop om et album. Hun sa alltid at hun skulle lage et eget album, men når?

Og da kom dagen, da et album var nødvendig, da den eneste måten å håndtere sorg var å lage musikk. I 2003 tapte moren kampen mot kreft og noen måneder etter fulgte bestemoren hennes. I 2006 ble Alexandra diagnostisert selv – med endometriose. En sykdom som påvirker 1/10 av verdens kvinnelige befolkning. Som ga Alexandra kronisk smerte. Så døde faren hennes uventet i 2008, også av kreft. Disse årene var mørke, og det eneste som brakte Alexandra ut av sengen til tider var touring. Å skrive musikk ble en terapi for hennes tap, hun ønsket å vise sine fans at selv om du er syk – was doesn’t kill you, makes you stronger!

Resultatet av årene ble hennes debutalbum As Good As It Gets, som ble gitt ut i slutten av 2009 (tittelen hentet fra Alexandra’s favorittfilm). Denne pop/rock-utgivelsen inneholder to covers, valgt av familien, og ni originale sanger. De er veldig personlige og intime og avslører hennes indre følelser fra denne vanskelige perioden. Hun startet også sitt eget plateselskap, Alexandra Music Studio 65, for å jobbe med prosessen. Gitarist, bassist og nær venn, Richard Hauer, var hennes hjelpende hånd i å lage albumet. Kritikerne myknet og kalte det «en velkommen debut».

Samtidig ønsket hun å spre ordet, gjøre folk oppmerksom på hvor vanlig tilstanden til endometriose var (og er) og hva vi alle kan gjøre for å hjelpe kvinner med diagnosen. Så deltok hun i et studie i Helsingfors. I Skandinavia er det generelt ingen midler for denne typen forskning, derfor betalte hun for alt selv. Og hun brukte hennes godt mottatt musikk for å nå ut. Kanskje hun ikke kunne hjelpe seg selv, men i det minste ville hun være en del av å hjelpe de neste generasjoner.

Etter det første albumet fortsatte både små og store konserter å rulle inn. Hun snakket stort om prestasjon, under sommeren 2011, som akten før sosialdemokratens leder, Håkan Juholts tale under den årlige politikerugen i Almedalen. Hun rørte Håkan så mye at han nesten ikke klarte å gå på scenen etterpå. Han tildelte tid til henne på nasjonalradio (Lytt til YouTube-klippet som ble omtalt på denne hjemmesiden) og da Juholts karriere tok slutt, og «Partiledaren som klev in i kylan» av Daniel Suhonen ble utgitt, ble Alexandra’s opptreden nevnt i boken.

Samme år underholdt Alexandra 24 000 mennesker under Stockholm Midnight Run, og senere holdt hun en underholdende konsert på Vinter VM i skiskytingen i Östersund. Hun ble en del av konstellasjonen Stand-up c / o Music sammen med svensk komiker Jörgen Sjöberg, som hun har gjort over 150 så langt, kombinere musikk med stand-up. Hele denne tiden hadde hun tanker om et nytt album, og hun fortsatte å skrive sanger. Men de fleste teksten handlet om sorg og lidelse, og hun ville ikke produsere enda et album som det første. Men noe kom imellom og albumet måtte vente.

Hun satte albumet på vent for å la noe enda viktigerer komme først. Med tanke på hennes sterke tilknytning til de mange nordmennene hun hadde møtt, tok hun på seg oppgaven å hedre ofrene og hele norsk befolkning, etter den forferdelige massakren i 2011. Hun startet året 2012 med utgivelsen «Utøya I Memoriam: Vi Kommer Aldrig Ge Upp». Et bemerkelsesverdig stykke musikk og den eneste sangen hun har gitt ut på svensk.

Møte med en medmusiker i slutten av 2014, AOR-sangeren Pekka Ansio Heino, kjent fra det finske bandet Brother Firetribe, trykket en knapp. De begynte å skrive musikk, ti ​​sanger tok bare noen få måneder, og de var gode nok til å være en del av Alexandras neste album – Aurora Skies. Paret møtte aldri under hele skrive prosessen, i stedet skrev de sanger via tekst og talemeldinger. Albumet ble endelig utgitt digitalt 1. september 2016, med den faktiske sangen Aurora Skies, titelsangen, som er en duett med de to.

Som med det første albumet samarbeidet Alexandra med gitaristen Richard Hauer, men hun tok også med seg andre giganter fra bandet Hovet (Lars Winnerbäcks band) – Norpan Magnus Eriksson, Jens Back, Henrik «Kisa» Nilsson og Richard Krantz.

Som den perfekte representanten for hennes musikksjanger country pop/rock, Alexandra lever country livet med hunden Teddy, hun elsker å ta en øl eller whisky i blant, lager sin egen musikk og spiller bare for publikumet foran henne. Hennes opptredener ligner ikke den typiske troubadour-natten, de er intime. Av scenen er hun fortsatt en privat person, men i rampelyset blir hun personlig og nært på en slik måte at hun legger stav på hver enkelt hun utfører for. Hennes stemme er varm, sterk og veldig godt komplimentert av at hun spiller gitar og harmonika.

I musikkbransjen blir hun sett på som sveriges svar på Sheryl Crow!